Den store kakeduellen 2016

Dette kunne lett blitt en standard race report om hvordan det gikk under Tønsberg Bytri i helgen som var. Om hvordan triathlon ble til duathlon pga. dårlig vannkvalitet og hvor fornøyd jeg var med egen innsats. Den kunne også handlet om at jeg nok en gang måtte konkurrere i regnvær.. Men alt det var ikke så viktig i helgen. Det som derimot var blodig alvor, var den store kakeduellen!

DEN STORE KAKEDUELLEN 2016

Spillereglene: Slå konkurrenten din!
Deltagere: Rebecca og Sissel
Premie: Taperen må innrømme at den andre er overlegen og bake kake til vinneren 🙂

Let the games begin!

Mye av æren for at jeg har satt pers i alle konkurranser jeg har deltatt i hittill i år går nemlig til de to andre medlemmene i «Trioen». For siden vi fant hverandre (ja, det er nesten litt sån «tricamp-reisesjekken» over det 😉 på treningsleir i januar har jeg hengt sammen med Therese og Rebecca i tykt og tynt. Jeg har tilbragt nesten samtlige av de snart 300 treningstimene hittill i år sammen med de. Gode treningsvenner er virkelig gull verdt. Sammen pusher vi hverandre til å yte det lille ekstra på de harde øktene, og vi kan skravle i timesvis på lange sykkelturer. Hver eneste treningsøkt har dermed blitt noe jeg ser frem i mot med glede, i stedet for som ork. Og da kommer også resultatene!

300 treningstimer og 1000 selfies sammen med denne gjengen har fått fart på formen!

At vi også har et ganske velutviklet konkurranseinnstinkt hjelper jo også på. For ingen vil være dårligere enn de andre, og selv om jeg konkurrerer først og fremst for å forbedre mine egne tider skal jeg innrømme at jeg også ønsker å slå de. Ikke på den kjipe måten, for jeg unner de virkelig å gjøre det bra. Bare jeg er litt raskere 😉

Rebecca er i veldig god form. Og selv om hun er triathlon-rookien i «Trioen» har hun gjort det veldig bra i alle konkurransene hun har deltatt i hittill i år. Jo kortere distansen har vært, jo jevnere er vi. Men, hun har enda ikke slått meg 😉 Så når hun sa: «På Bytri skal jeg slå deg!» var kakeduellen er faktum. Jeg skulle ikke gi slipp på denne seieren uten en kamp!

God stemning på vei til start

En hver kakeduell med respekt for seg selv har selvfølgelig flere faser. Fase 1 består av å psyke hverandre ut før konkurransen. Fase 2 er selve konkurransen. Fase 3 er å gni inn seieren etterpå og cashe inn premien!

Fase 1:
Hele uken i forkant av Bytri ble det sendt kommentarer frem og tilbake om hvor god form man var i, og alle svake punkt man kunne finne ved konkurrenten ble nevnt. Selvfølgelig servert med glimt i øyet alså! Selv var jeg ganske sikker på at seieren kom til å gå Rebeccas vei, for siste intervalløkt før konkurransen var hun knallsterk! Men jeg hentet meg inn, og hadde en veldig god vekkeøkt kvelden før (noe hun ikke hadde 😉

Fase 2:
For å sette ting litt ekstra på spissen hadde vi byttet fra pulje 2 til pulje 1. Så der stod vi, i regnet, sammen med 100 grisespreke mannfolk. Utrolig hva den kakeduell gjør med fornuften, hehe! Vi ønsket hverandre lykke til og startskuddet gikk. 350 meter løp bort til skiftesonen side ved side. Pulsen min gikk rett i taket og jeg glemte nesten å ta på meg hjelmen ut av T1. Rebecca var foran meg ut på syklingen med noen få meters forsprang. Jeg la meg bak og visste at det eneste jeg er bedre enn henne på, er syklingen. Skulle jeg klare å vinne måtte jeg sykle raskere! Helst så raskt at jeg hadde et godt forsprang ut på løpingen. For er det en jeg kjenner som er i stand til å gå i kjelleren, er det henne. Jeg syklet forbi halvveis ut på 1.runden, festet blikket fremover og tråkket det jeg hadde. Lårene skrek etter mer oksygen, men det var det slutt på gitt! Her gikk det på pur vilje! Ved vending lå hun fortsatt rett bak og jeg var livredd jeg hadde åpnet for hardt. Ved neste vending var forspranget blitt litt større, men ikke mer enn at jeg fortsatt var usikker på om det skulle holde helt inn. Løpeløypa i Tønsberg er av det brutale slaget. 3 bakker som skal forseres 3 ganger… Hver gang jeg var på toppen av en bakke tittet jeg meg bakover for å se om hun nærmet seg. Det er de vondeste 5 km jeg har løpt på lenge! På oppløpet skjønte jeg at det holdt til seier. Jeg bet tenna sammen og skar grimaser Tønsberg ikke har sett makan til siden Vikingtiden på oppløpet. Yes! Jadda! De gamle er fortsatt raskest, eller var det eldst?!

De gamle er fortsatt raskest 😉 Foto: Jøren Melau

Fase 3:
Jeg rakk ikke mer enn å hive etter pusten et par ganger i målområdet før Rebecca også kom spurtende opp kaia, og gikk i mål 1 minutt og 9 sekunder etter. Makan til jevn duell!! Kunne ikke akkurat gni inn seieren, til det var det alt for jevnt. Bare se på splittidene under. MEN, jeg cashet inn kaken samme kveld, og det smakte himmelsk!

Løp + T1:
Sissel 02:00
Rebecca 01:59
Sykkel:
Sissel 33:21
Rebecca 34:47
T2:
Sissel 01:01
Rebecca 01:01
Løp:
Sissel 22:51
Rebecca 22:35

NM Normaldistanse – Triquart 2016

Foto: Sondre Steen Holvik/Triquart

Noen ganger må man bare kaste seg ut i ting med hodet først. Å melde meg på NM Normaldistanse kan man vel trygt si var en slik ting. For jeg har fortsatt såpass med selvinnsikt inntakt at jeg vet jeg ikke er i nærheten av å kunne matche de beste kvinnene. Men på en annen side, har jeg muligheten til å delta i NM, så skal jeg ihvertfall gripe sjansen! Eneste forskjellen fra å delta i mosjonsklassen var jo bare fargen på badehetten min, tidspunktet vi startet på og det faktum at jeg faktisk får en plassering i NM i triathlon. Og det er jo ganske kult 😉

Årets NM gikk av stabelen under Triquart i Kristiansand 31.juli. Og hva er vel bedre enn et triathlon på sørlandet midt på sommeren! Veldig bra arrangement, kul løype, blide triathleter, sol og masse god stemning langs løypa. I NM-klassen var vi totalt 17 jenter. Målet var enkelt – ikke bli sist! Jeg var veldig spent på formen i dagene før konkurransen. Trollveggen Tri hadde nok tatt litt mer krefter enn jeg ville innse og jeg følte meg ikke i toppslag. Kroppen var tung. Men litt mer hvile gjør som regel susen, så hadde en rolig treningsuke i forkant, og håpet at det skulle gjøre susen.

Klar, ferdig GÅ! Foto: Kai-Otto Melau/Triquart

Svømming – 1500 meter
Å ligge i vannet før start med de beste utøverne i landet og se et helikopter sveve rett over, gjør deg virkelig ekstra skjerpet. Her var det bare å gi gass! 😉 Starten gikk, og jeg kom greit i gang. Siden vi skulle svømme fra A til B, noe vi sjelden gjør i konkurranser, ble det bra strekk i feltet og jeg slapp å bli meid ned av gutta. Ble ikke hengende langt bak feltet heller, noe jeg hadde fryktet på forhånd. Svømmingen gikk bra og jeg var oppe av vannet på 29:18, en tid jeg er veldig fornøyd med.

Sykling – 40km
Sykkeltraseen var en skikkelig tempoløype, med to (nesten) flate runder og lange rette strekker. Den første runden var bena tunge som bly. Så kom regnet… Det har regnet på alle konkurranser jeg har deltatt på i år. Må jo bare le litt av det. Jeg begynner å bli god på regnvær 😉 Runde nr. 2 gikk lettere enn første, bena begynte å samarbeide og jeg kunne endelig trøkke på litt uten å gulpe melkesyre. Syklet på 1:10, som vil si en snittfart på 33,8km/t. Det er godkjent, men jeg må bli sterkere skal jeg henge med her fremover. Det sykles fort!

Løping – 10km
Inn i skiftesonen, på med løpesko, av med hjelm. I det jeg skulle løpe ut av skiftesonen kjente jeg at noe ikke stemte. Jeg klarte ikke å rette meg ut og det verket i korsryggen. Det gjorde vondt, jæ… vondt. De første kilometrene ble derfor ikke de beste stilmessig. Føltes som om jeg løp som en and! Jeg vurderte å bryte sikkert 50 ganger på den første runden, men heldigvis satt det en liten faen på høyre skulder som sa: «Det blir sikkert bedre snart, ikke gi opp. Det er bedre å ha fullført på en dårlig tid enn å gi seg.» Jeg valgte å høre på den lille stemmen, og hompet videre. Det funket, for halvveis i løpet ga smertene seg. Ironisk nok sluttet det å regne samtidig, og solen tittet frem igjen. Og med solen på plass igjen var det bare å hente ut de siste kreftene i en mikroskopisk spurt og strekke armene i været! 🙂 Klokket inn på 50:37 på de 10km.

Totalt tid: 2:34:05

Blid gjeng fra Oslofjord Triatlon

Alt i alt er jeg superhappy med det resultatet – i fjor var bestetiden min på olympisk distanse 2:52:43. Og jeg er har forbedret meg i alle 3 disipliner: 6 min på svømming, 6 min på sykkel og 6 min på løp. Så selv om både sykkel og løp ikke føltes så bra underveis, så sier sluttiden meg at det er faktisk sant som de sier: «It never gets easier, you just go faster!» Sånt motiverer faktisk! I NM-klassen ble jeg nr. 11 av 17 jenter, så målet om å ikke bli sist ble innfridd. Og siden Triathlonforbundet deler ut gull, sølv og bronsje i alle aldersklasser under NM fikk jeg også med meg en sølvmedalje hjem. Vi var nemlig kun 2 stk. i klassen min, hehe 😉

Neste år håper jeg flere jenter stiller til start i NM. For selv om det var fryktelig gøy å ta med seg en sølvmedalje hjem vil jeg heller ha flere flotte, spreke jenter å konkurrere mot! Hopp med hodet først hvis dere er i tvil 😉

Nr. 2 av 2 i K30 😉 Neste år vil jeg ha flere konkurrenter!

 

Trollveggen Triathlon 2016

Toppen av Trollstigen på vei mot Stabbeskaret. Fantastisk natur! Foto: Trollveggen Triathlon, @stinesnurr

Tenk å svømme i en iskald vestlandsfjord. Tenk å få sykle opp de 11 hårnålssvingene i Trollstigen. Tenk å få «løpe» i ura opp mot Stabbeskaret og gå i mål der majestetiske Trollveggen stuper over 1000 meter rett ned i Rauma. Trollveggen Triathlon byr på 1500 høydemeter rett til værs, omgitt av fantastisk natur på alle kanter. Tenk for en opplevelse!

Jeg har drømt om å delta på Trollveggen Triathlon og sykle opp Trollstigen siden jeg besøkte Romsdalen for første gang i 2013. For makan til fantastisk natur skal du lete lenge etter! Som alltid ble de 200 plassene revet bort ganske fort og jeg slo meg til ro med at konkurransen måtte bli stående på bucket listen en stund til. Men noen ganger har man litt flaks. En venninne fikk to startnummer av Sparebanken Møre – og vipps var jeg påmeldt! Tusen tusen takk Rebecca og Sparebanken Møre 🙂

Vi sjekket inn på Åndalsnes Camping fredag kveld, og slo opp teltet. Fikk hentet startnummer og spist litt. Fra teltet hadde vi utsikt opp mot fjellet vi skulle bestige dagen etter, og jeg hadde sommerfugler i magen når vi krøyp ned i soveposene. Motbakker er nemlig ikke min sterkeste side, men jeg gledet meg til å ta fatt på utfordringen.

Det regnet hunder og katter når vi sjekket inn i T1 lørdag formiddag. Vanntemperaturen var 14 grader. Visstnok ganske varmt i følge arrangøren… Her var det bare å bokstavelig talt hoppe ut av komfortsonen, og ta det hele med et smil! For 14 grader i Isfjorden er kaldt. Jæ…. kaldt!

Svømming – 1200 meter
Det var vannstart, og etter å ha ligget i vannet i ca. 8 min før start, var jeg glad når startskuddet gikk så jeg fikk opp varmen litt. Kom meg greit avgårde i feltet, og glemte etter en stund at det var kaldt. Vi skulle svømme to runder, og ut på andre runde begynte jeg for alvor å kjenne at hender og føtter var veldig kalde. Men det gikk jo greit. Var faktisk nr. 6 av damene (45 totalt) opp av vannet på tiden 26:23 – det er jeg veldig fornøyd med.

På vei mot T1 etter en forfriskende dukkert i Isfjorden.

Sykkel – 34 km, 750 høydemeter
Sykkeltraseen gikk først oppover E136 til Trollveggen Besøkssenter, før vi snudde og satt kursen mot Trollstigen. Denne første delen er forholdsvis flat, men bena mine var tunge som bly. Ble tatt igjen av mange, men prøvde å ikke la meg stresse av det. Det ventet jo en monsterbakke vi skulle opp, så greit å spare bena til det. Jeg fokuserte på å få i meg næring, og da ble bena gradvis bedre. Når jeg nærmet meg Trollstigen var det som å møte en vegg. Hvor går egentlig veien oppover der tenkte jeg?! Bakken er ca. 9km lang, og det går 750 høydemeter rett til værs. Det er elleve hårnålssvinger, hver med en radius på cirka 10 meter. Jeg fant en fin rytme (på letteste gir) og nynnet for meg selv med et stort glis om munnen mens jeg telte svinger. 10 igjen, 9igjen, 8igjen.. Bena samarbeidet endelig og følelsen var god. Passerte tyske bobiler og forfjamsede asiatiske turister som knipset bilder til kameraet gikk varmt. Dette var jo helt rått!! Når jeg kom opp til T2 trodde jeg fortsatt vi hadde et stykke igjen å sykle så jeg bråstoppet boktavelig talt i en funksjonær når jeg måtte hoppe av sykkelen. Sorry kompis, var litt i min egen verden der gitt 😉 Syklet de 34km på 1:37

Løp – 5,7km og nye 750 høydemeter
På med løpesko og den obligatoriske sekken med mat, mobil og ekstra klær. Ut fra T2 bar det rett ut på gjørmete sti og sleip stein oppover lia mot Stabbeskaret. Her blir det ikke mye løping tenkte jeg for meg selv. Den første kilometeren gikk det allikvel an å løpe litt, helt til den første skikkelige motbakken kicket inn. Oh lord som jeg kjente på melkesyra da!! Etter noen kilometer flatet det litt ut så jeg kunne jogge litt igjen før det gikk over i nye motbakker,stein-ur og rask gange mot toppen. Var sliten, men kunne allikvel ikke annet enn å smile fra øre til øre når jeg så meg rundt. Spisse topper på alle kanter og norsk natur på sitt aller aller beste! Fy flate så heldig jeg er som kan boltre meg i så fantastisk natur. Tittet bakover for å se om Rebecca nærmet seg, for ville så gjerne dele opplevelsen og «toppstøtet» med henne, men så henne ikke. Fikk heiarop fra de som allerede hadde kommet i mål og var på vei nedover igjen. Det hjalp på en sliten kropp, og plutselig så jeg mål der oppe i ura 🙂 De siste 500 meterne gikk jeg på autopilot og endelig kunne jeg strekke armene over hodet. Men vent litt. Neida, jeg var jo ikke i mål! Og bak meg kom det ei annen dame i høy fart!! Jeg mobiliserte det jeg hadde i en liten spurt, og klarte å karre meg over «målstreken» 1 sekund før henne. Det er alltid krefter igjen til en liten spurt 😉 «Løpe»-tiden ble 1:21, og jeg ble med det nr. 19 av de 45 damene som fullførte. Sluttiden ble 3:29.

Det er alltid krefter igjen til en liten spurt 😉 Foto: Trollveggen Triathlon/Norsk Fjellfestival

I mål ventet hjemmelagde boller og iskald Cola. Herregud så gode de bollene var!!! Og 6 små minutter etter kom Rebecca i mål. Jeg visste hun ikke kunne være langt bak, og det var hun ikke heller! Så kjære deg Rebecca: Tusen takk for at du fikset startnummer, og tusen takk for at synes det er like gøy som meg å utfordre komfortsonen og slite litt i motbakke 🙂 Neste år vedder jeg på at du slår meg! Det var en stor mestringsfølelse å komme i mål, og mer spektakulær målgang skal du lete lenge etter! For noen meter bak målstreken stuper Trollveggen loddrett utfor. Det fikk ihvertfall frem suget i magen hos meg der jeg nervøst prøvde å titte over kanten, hehe!

Hold på hatten! Vi klarte det – Trollveggen Triathlon 2016

Lysten på Norseman har ikke blitt noe mindre etter dette, så kommer nok til å legge inn ett lodd igjen til høsten. Det blir da 4.gang jeg søker, så får krysse fingre og kalde tær for at jeg får en plass denne gangen 😉 Og jeg kommer nok til å delta på Trollveggen Triathlon igjen også, for dette var sinnsykt artig og ganske vondt. Just the way I like it 😉

Foto: Trollveggen Triathlon/Norsk Fjellfestival

 

 

 

Race Report: Ironman 70.3 Haugesund 2016

På søndag deltok jeg i min 4. Ironman 70.3 konkurranse. Det er akkurat 3 år siden jeg hadde min triathlondebut og det er 3.gang jeg var med på konkurransen i Haugesund. Jeg gledet meg veldig på forhånd, for konkurransen i Haugesund er virkelig helt fantastisk – fin løype, fantastisk publikum og et flott arrangement. I år skulle jeg i tillegg reise dit med mine to beste treningsvenner, som skulle delta i Ironman 70.3 for første gang og vi var hele 16 stk fra Team Merida Triathlon som stilte til start. Formen min har har vært på stigende kurs i hele vår, så alt lå med andre ord til rette for en knalldag!

Team Merida Triathlon stilte mannsterke på årets konkurranse!

Vi kom til Haugesund på fredag, og som vanlig fløy tiden og dagene i forkant unna i stor fart. Registrering, pakking av poser, innsjekk av sykkel, litt trening og i mellom der måtte vi jo rekke å spise litt. Traff mange kjente og det er alltid hyggelig å skravle litt! Moro at det også var heeelt innafor å gå bort til noen å si: «Hei! Har aldri hilst på deg før, men jeg følger deg på instagram. Lykke til!» Man må jo bare like triathlonfolk 🙂

Svømmingen
Etter en solid frokost på hotellet søndag morgen dro vi til Skiftesonen kl. 07.00. Det var regn i luften og 12 grader.  Vanntemperaturen var kun 15,5 grader. Svømmingen ble derfor kortet ned til 1500 meter. Ble litt ekstra spent når jeg hørte dette – har aldri svømt i så kaldt vann før. Nervene roet seg litt mens jeg varmet opp, og jeg kjente jeg var klar. Det var rolling start i år, og etter å ha fulgt den jevne strømmen ned mot vannet var det plutselig min tur. SHOWTIME! Ga Rebecca, som startet samtidig som meg, en high five – så var vi i gang! Kom raskt inn i en jevn rytme, og vannet var ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Dette gikk jo supert! Mister totalt begrep om tid når jeg ligger der i vannet, men merket jo at jeg hadde godt med krefter og at jeg passerte flere. Svømte på 34:36 og klokken min sa 1650 meter. En godkjent svømmetid til meg å være 🙂

På vei opp av vannet og veldig fokusert 😉

T1
Det var spådd regn også på syklingen og med regnværet på Mallorca friskt i minnet hadde jeg pakket ned både vindvest, løse armer, sokker og lange hansker i posen. Tok litt tid å få det på for fingrene var ganske kalde etter svømmingen, men ville heller bruke noen minutter ekstra her enn å fryse på syklingen.

Sykkel
Ut fra T1 kjentes kroppen bra ut og bena var gode. Jeg hadde god driv og passerte flere de første milene. Regnet bøttet ned, men jeg prøvde å fokusere på å holde farten oppe og spise etter planen. Spiste 3 stk. Sponser High Energy Bar og en del Power Gums mot slutten. Hadde Sponser Long Energy på drikkeflaskene. Drikke ble det litt dårlig med, for ble ikke akkurat tørst i det sinnsykt våte og kalde været. Det ble derfor litt tungt halvveis. Jeg var kald og kjente ikke tærne mine. Heldigvis tittet solen frem i det jeg passerte sentrum, og det ga meg varmen og motivasjon til å få opp dampen igjen. Kunne til og med kaste de løse armene, noe som var deilig. Syklet inn i T2 på tiden 2:47, en tid jeg er veldig fornøyd med forholdene tatt i betraktning.

T2
Det var veldig få sykler som hang på jentenes stativer i T2 når jeg kom inn, så jeg smilte for meg selv når jeg hang opp sykkelen. Tok meg tid til løpe innom toalettet, så jeg skulle slippe å gjøre det på løpingen. Var vanskelig å få på løpeskoene for tærne var helt følelsesløse. Tok med meg 3 Sponsor Liquid Energy BCAA-gels og noen PowerGums på lomma og tok fatt på løpingen.

Løpingen
Det siste halve året har jeg jobbet mye med å få fart på løpingen, og det begynner endelig å gi resulatater. Ut fra T2 var bena tunge og stive, men jeg vet at det løsner etter ca. 1,5km. Tærne kjente jeg fortsatt ikke. De våknet først til liv igjen etter 3 km. Jeg kom greit inn i «marsjfart» og lå på mellom 5:00 og 5:20/km. Fokuserte på å innta gel og vann/redbull vært 20.min og holde frekvensen på bena oppe. Jeg hadde full kontroll og det er en fantastisk følelse jeg har jobbet lenge for å få! Smilte og heiet på andre kjente langs løypa. Etter ca. 11 km tittet jeg på totaltiden min, som da var 4:35, og jeg måtte le høyt for meg selv. Målet om å klare det på 5:45 ble raskt oppjustert til 5:30. Det skulle gå! Jeg økte farten litt. Begynte å bli sliten, men det fikk bare være. De siste bakkene var blytunge, men inn på kaia for siste gang var det krefter igjen til både en spurt og verdens bredeste glis 🙂 Jeg løp de 21,1 km på 1:47, som kun er ett minutt saktere enn persen min på halvmarathon (uten å ha svømt og syklet først).

5:20:02
Jeg fattet nesten ikke at det var sant når jeg så sluttiden – 5:20 og en 7.plass i klassen min!! I fjor brukte jeg 6:17. Jeg hadde vunnet over meg selv og mine egne forventninger. Den mestringsfølelsen er hvorfor jeg driver med triathlon! Husker så godt at jeg for 3 år siden var helt sjokkert over at noen kunne gjøre en halv Ironman på under 5:30. På søndag var jeg en av disse. Det er en ubeskrivelig god følelse! At mine to partners-in-tri-crime kom i mål rett etterpå med svært gode tider gjorde dagen komplett! Jeg er så stolt av de og hvor langt vi har kommet alle tre. Sammen er vi virkelig sterkere!

Ironman 70.3 World Championship
Når jeg så resultatlisten i min klasse ante jeg et liiiiite håp om en kvalifiseringsplass til VM. Ble derfor sittende etter premieutdelingen når VM-plassene skulle deles ut. Det er slik i Ironman-sirkuset at du må være der når plassene tildeles, og takke ja på stedet, ellers går plassen til nestemann på lista. Flere av de foran meg på listen var allerede kvalifisert. Det er 130 000 som deltar på en Ironman 70.3 på verdensbasis i løpet av ett år, og det er 3000 plasser til VM. Med andre ord et trangt nåløye. Jeg krysset fingre og tær for at det skulle holde med min 7.plass, og når jeg skjønte at plassen var min datt haka ned på gulvet. Dette har vært en stor drøm for meg i flere år, og det har fortsatt ikke gått helt opp for meg at jeg 4.september skal stå på startstreken i Australia sammen med de 3000 beste triathletene i verden på Ironman 70.3. For et eventyr!!

Tusen takk til Team Merida Triathlon for sykkel og utstyr som aldri svikter og til Sponser Sport Food for ernæring som magen min liker! En ekstra stor takk til Knut Anders Fostervold, som har trua på meg og hjelper meg med et treningsopplegg som har gitt fantastiske forbedringer og resultater det siste året! Og til slutt, de råeste jentene jeg vet om, Rebecca og Therese – Dere gjør hver eneste treningsøkt til en fest!

 

Race Report – Ironman 70.3 Mallorca 2016

Sol, sommer og palmesus er det de fleste tenker på når man sier Alcudia og Mallorca. Det gjorde jeg også da jeg meldte meg på denne konkurransen en gang i fjor høst. De som var med på konkurransen i fjor fortalte om 35 varmegrader og heteslag. Perfekt start på sesongen tenkte jeg. Men i år ville værgudene det annerledes. For mens sommeren kom til Norge denne helgen, kom regnet til Mallorca. Noe så inni granskauen også! Ironman 70.3 Mallorca 2016 går inn i historiebøkene som tidenes bløteste opplevelse, men hva gjør vel det når alt annet klaffer?! 😉

2 dager før konkurransen, solen skinner og alle er happy 🙂

Hvis du ønsker å bli en morgenfugl – start med triathlon.
Dagen startet som alltid i dette gamet – sinnsykt tidlig. Det er jo sån med triathlonkonkurranser, starten går før andre folk i det hele tatt har tenkt på å stå opp. Så hvis du ønsker å bli en morgenfugl – start med triathlon 😉 Klokken 05.30 satt jeg i spisesalen på hotellet og inntok en solid frokost. Spaserte så de 15 minuttene fra hotellet til skiftesonen.

Med over 3500 startende, og en av de største (og lengste) skiftesonene i Ironman-sirkuset var det godt jeg hadde laget meg huskeregler for hvor sykkelen hang, ellers hadde jeg vel lett etter den fremdeles. Klokken var blitt 06.30 og det regnet allerede i bøtter og spann, så når jeg hadde fått plassert drikkeflasker og mat på sykkelen gikk jeg ned mot stranden og fant meg et telt å henge i. Ventet i det lengste med å skifte og tok meg tid til å spise litt til, tøye og se på alle de spente fjesene rundt meg før jeg hoppet i våtdrakta. Varmet opp litt i vannet, som da var varmere enn lufta. Kjente at jeg var spent, men klar!

Fra check-in i skiftesonen fredag.

Svømmingen – 1900 meter
Vi skulle starte kl. 08.10 og det var Rolling Start på svømmingen. Det betyr at man selv velger hvilken pulje man vil starte i, utifra hvor lang tid man beregner å bruke. Dette for å forhindre kaos i starten. Jeg stilte meg i puljen 40-44min som jeg hadde planlagt. Men det ble fort kaldt å stå der i regnet på stranden å vente. Så i siste sekund byttet jeg pulje til 35-39min. Har aldri svømt 1900 meter raskere enn 47min men tenkte «Fader heller, da får de bare svømme over meg – jeg vil starte NÅ!» Kl. 08.45 var jeg i vannet og konkurransen var endelig i gang!

Det ble ikke noe kaos, og det var ingen som svømte over meg. For en deilig følelse! Ja takk til slike starter også i norske konkurranser! Fant raskt en god rytme og kjente at dette gikk jo veldig greit. Rett før vending var det plutselig noe som forstyrret rytmen. Det svei på høyre hånd, så på venstre. Så på venstre ankel. Bennmaneter… Fa..! Men lite jeg kunne gjøre med det der og da, så fortsatte å svømme. Bølgene var også en del større ute ved vending, men ikke værre enn at jeg hadde sikt til neste bøye. Hadde null oversikt over hvor lang tid som hadde gått, men kjente meg sterk. Plutselig var jeg inne på grunna igjen, johoo! Dette var en bra start på dagen! Jeg gliste fra øre til øre mens jeg løp mot T1.
Svømmetid: 39:43 (8min raskere enn IM70.3 Haugesund 2015)

Ca. 2 min før jeg gikk i vannet. Fokusert og klar!

T1
Sluttiden i et triathlon er jo inkludert tiden man bruker i skiftesonen. Så det er jo greit å ikke surre bort mer tid enn nødvendig her. Strengt tatt skal man jo bare ta av seg våtdrakta og sette på seg hjelm og sykkelsko. Jeg følte ikke at jeg surret så veldig heller, men brukte søren meg over 10 minutter. Regnet fortsatte å bøtte ned så jeg valgte å sette på meg en jakke i tillegg til hjelm og sykkelsko. Også MÅTTE jeg bare tisse før jeg kunne hoppe på sykkelen. Men 10 minutter?! Skjerpings Sissel 😉

Syklingen – 90km
Her hadde jeg på forhånd håpet på en tid under 3 timer. Det gikk ikke. Regn og tidvis mye vind gjorde de 90km og 915 høydemeterne til en tøff tur. Jeg har faktisk aldri vært så klissklassgjennomvåt på en sykkeltur i hele mitt liv! Men bortsett fra det hadde jeg en god sykkelopplevelse. Hadde gode ben og koste meg på sykkelsete oppover bakkene mot Lluc. Syklet forbi mange, og det var godt for selvtillitten til ei som ikke har oppoverbakker som spesialitet akkurat! Vel oppe på toppen stuper det rett utfor igjen. Tok det pent nedover serpentinsvingene for å ikke havne i grøfta på den glatte asfalten. Det gikk fint, men så  5-6 andre som ikke var like heldige… auch! Vel nede fra fjellet fortsatte jeg å plukke syklist etter syklist bortover flatene. Det var veldig gøy, og det kjentes ut som jeg hadde uendelig med energi! Ikke så rart kanskje, for fikk i meg 4 energibarer, noen PowerGums og 750ml energidrikk mens jeg satt på sykkelen. Men uansett hvor mye energi jeg følte jeg hadde, skjønte jeg at 3 timers planen kom til å sprekke når jeg hadde igjen ca. 20km. Jeg klarte rett og slett ikke holde høy nok fart i motvinden. Men den som gir seg er den dritt, så jeg fortsatte å tråkke det jeg kunne helt inn til skiftesonen.
Sykkeltid: 3:09:12

T2
Gikk litt fortere denne gangen. 5minutter og 49 sekunder brukte jeg fra sykkel til løp. Og det var inkludert en ny tissestopp. Lurer nå enda mer på hvordan jeg kunne bruke over 10 minutter i T1?!…

Løpingen – 21,1km
Jeg var spent på hvordan bena kom til å bli på løpingen. Jeg hadde jo ikke akkurat sluppet opp noe på slutten av syklingen – tvert i mot. Tok en medbrakt gel hvert 20.minutt gjennom hele løpedelen, og kun vann på drikkestasjonene. Det  gjorde sitt til at følelsen av å ha uendelig med energi bare fortsatte. Weee!!

Bena var lette og fine, men jeg synes allikevel den første runden var utrolig lang. Tenkte at det var uendelig langt igjen til mål. Heldigvis snur slike tanker like fort som de kommer. For på andre runde begynte jeg å innse at målet mitt om å komme inn under 6 timer fortsatt var innenfor rekkevidde. Jeg smilte fra øre til øre og synes plutselig at livet var helt herlig! Er det dette de kaller Runners High?! Jeg storkoste meg ihvertfall.

Jeg hadde heller ikke tenkt til å la sjansen om under 6 timer gå fra meg om jeg så skulle snuble over målstreken. Jeg bet tenna sammen og skrudde opp tempo. Det var 7 km igjen til mål. De siste 2 km føltes utrolig lange og bena var blytunge. Kastet hyppige blikk på klokka som stadig tikket nærmere 6 timer… Men så! Der! Der dukket endelig målbuen opp og jeg kunne løpe inn på den røde løperen. Bena ble med ett lette som noen fjær igjen. Jeg ga speakern en high-five, fjollet litt til kameramannen og gikk over målstreken med hendene over hodet! Jeg klarte det!! 🙂
Løpetid: 1:52:27.

Totaltid: 5:57:50!!!

Er utrolig fornøyd med resultatet, og dagen som helhet. Ja, været var noe dritt men det var likt for alle og ingenting jeg kunne gjøre noe med uten å gjøre det beste ut av det. For meg klaffet det på alle områder fra start til slutt. Bortsett fra i T1 kanskje, hehe! Slike dager hvor man føler man har uendelig med energi er helt fantastiske, og jeg skal ta med meg den go´følelsen videre gjennom sesongen. Jeg dro ned for å teste om formen er i rute til Ironman København, for å sette ny personlig rekord på 70.3 distansen og kanskje komme meg under 6 timer. Det klarte jeg, og det er utrolig gøy. Så nå blir det spennende å se om jeg klarer å heve formen enda noen hakk frem mot Ironman 70.3 Haugesund i juli, og mot sesongens store utfordring – full Ironman i København i August! Jeg har trua 😉

Finisher t-skjorta ble glatt byttet ut med regnjakke. Men medalje rundt halsen må man ha!

Sesongåpning og ny pers

For å kicke i gang konkurransesesongen og få testet hvordan det står til med formen reiste jeg og resten av Trioen (aka. Rebecca og Therese) i går til Holmestrand for å delta på Holmestrand Marathon. Sist jeg var i Holmestrand var for to år siden, og hvordan det gikk da kan du lese her.

Målet mitt for turen var å sette ny pers på 21,1km, og det hårete målet var å klare det på 1:45. Min gamle pers på distansen var på 1:56. Jeg synes selv at formen har vært god i det siste, noe de siste løpstestene og intervalløktene også har bekreftet. Men jeg var jo litt usikker på om jeg skulle klare 1:45, for jeg har ikke hatt så mange langturer hittil i år jeg kunne sammenligne med.

Det tar på å løpe 21,1km, men herregud så gøy det er!

Etter å ha varmet opp med go´musikken på øra og noen lette fartsøkninger var jeg klar til start. Planen var klar! Jeg skulle holde ryggen til fartsholderen på 1:45 som hadde en blå ballong festet over hodet. Og uansett hvor vondt det kom til å bli skulle jeg ikke slippe han! På ernæringsfronten var planen å ta én gel hvert 20.minutt, og kun noen slurker vann på drikkestasjonene.

Starten gikk og jeg la meg bak mannen med den blå ballongen. Vi skulle løpe én liten sløyfe + fire runder á 5km. Allerede etter den første sløyfen (1,1km) kjente jeg at bena var gode, og jeg dro faktisk i fra den blå ballongen og fikk noen hundre meters forsprang. De to første av av i alt fire runder gikk som en lek. Bena var lette og jeg hadde masse energi. Måtte titte noen ekstra ganger på klokka, for synes nesten det var rart at det ikke kjentes tyngre å løpe i ca. 4:50/km -fart. Dette var jo kjempegøy!

Jeg fulgte planen min og tok en gel hvert 20.minutt og en slurk vann. Men på slutten av andre runde tok jeg sportsdrikk i stedet for vann. Det skulle komme til å straffe seg.. For ut på tredje runde fikk jeg hold og skikkelig krampe i magen. Begynte å stresse og da gikk pulsen opp i samme takt som farten gikk ned. Krampene i magen ble værre og værre. Til slutt måtte jeg innse at skulle jeg bli kvitt de måtte jeg få ned pulsen. Jeg bannet i det jeg innså at jeg måtte begynne å gå. Gikk noen hundre meter, og da kom den blå ballongen sigende opp på siden av meg og sklei forbi. Fae..!!!

Det hjalp å gå litt, og krampene slapp sakte men sikkert taket. Så da var det bare å ta opp jakten på ballongen igjen. Ut på fjerde og siste runde var krampene helt borte og jeg økte farten igjen. Begynte å merke kjøret, bena var tyngre nå og høyre kne verket litt. Men det fikk bare være. Bet tenna sammen og festet blikket på den blå ballongen noen hundre meter lengre fremme. Jeg skulle ikke gi meg uten en kamp i hvert fall! Jeg tok litt innpå ballongen igjen, men klarte ikke å tette luka. Siste kilometeren var blytung, og jeg så klokka bikke 1:45 bare noen hundre meter før mål. Tok ut det siste lille jeg hadde i en liten «spurt» inn i mål.

Tiden ble 1:46:03!! Jeg bommet på målet mitt med fire usle små sekunder, men hva gjør vel det når jeg slo min gamle pers med 10 minutter! 🙂 Veldig deilig å få bekreftet at formen er i rute til sommerens store mål, og veldig gøy å kjenne at det har løsnet litt på løpsfronten.

JADDAA!!!! 😉

Ekstra gøy var det også å få kickstarte sesongen sammen med Trioen, de beste treningsvenninnene som finnes! Therese klinte like så godt til og syklet fra Drammen til Holmestrand sammen med Maria som oppvarming før halvmarathonet – DET er så sinnsykt tøft og kult gjort!! Kudos herfra til evigheten for den! Rebecca gjorde et knalløp til tross for at hun var forkjølet og potte tett. Dere er bare heelt rå jenter – Jeg digger dere! 🙂

Fornøyd gjeng etter målgang 🙂

 

 

 

Tricamp med Kristin Lie

I helgen arrangerte Oslofjord Triathlon en Tricamp her i Oslo. Som trener hadde de hentet inn Kristin Lie, fjorårets vinner av Norseman og en av Norges beste triatleter. Dette måtte jeg jo bare få med meg! Også kan jeg ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe helgen på enn å svette litt med gode treningsvenner og fylle på med kunnskap og motivasjon!

Svett og fornøyd gjeng etter intervaller

Vi startet fredag kveld med en svømmeøkt fra kl. 20.00 til 21.30. De fleste tenker nok på taco og gullrekka på den tiden av døgnet, men for den ivrige og glade gjengen som trippet på bassengkanten var det Tricamp som var greia denne kvelden! Taco kan jo spises alle andre dager i uka 😉 Fokuset for økta denne kvelden var å jobbe med pusten, og vi kjørte ulike drills og øvelser for å bli tryggere på dette. Det er viktig å klare å slappe av og ikke stresse når man svømmer, spesielt i åpent vann, og da er det viktig å ha kontroll på pusten.

Lørdag morgen startet vi med en styrke- og stabilitetsøkt hvor vi jobbet med ulike styrkeøvelser med egen kroppsvekt for ben, core og skuldre. God styrke og mobilitet i hele kroppen er viktig for å opprettholde god teknikk og styrke til å orke lange konkurranser med svøm, sykkel og løp og ikke minst for å unngå skader!!

Trøtt, men blid! 🙂

Så gikk veien videre til 1,5 time med spinning. Vi kjørte en blanding av styrketråkk og perioder med høyere frekvens. Kristin stilte med masse go´energi og en spilleliste med det beste fra svensktoppen og MGP – Halve salen ELSKET det, og den andre halve kunne jo ikke gjøre annet å smile de også, selv om det kanskje ikke var heeelt deres musikksmak, hehe. Synd for de – jeg digget det!!

Etter spinning, en rask dusj, litt mat i magen og en utstyrsprat dro vi til Sognsvann for dagens siste økt – løpsteknikk. Her jobbet vi med løpsfrekvens og løpedrills. Hvis man øker frekvensen sin til 180-185 steg pr. minutt vil man automatisk få mer spenst i steget, som igjen gjør det lettere å løpe. Det er også mindre belastende for kroppen. Å jobbe med de små tingene gjør ofte store utslag, og jo lengre du skal løpe jo mer har dette å si. Dette var virkelig midt i blinken for meg. Jeg har en tendens til å løpe med et ganske tungt og tregt steg, noe som ikke akkurat jobber MED meg… Her må det jobbes med frekvens! Etter trening avrundet en liten gjeng kvelden med en hyggelig middag på Østbanehallen. Burger, pommes frites og brownie gikk ned på høykant, og det var hyggelig å bli bedre kjent med nye, blide klubbmedlemmer!

Middagen ble ikke av den sene typen, for søndag var det på´n igjen kl. 08.00 med en ny svømmeøkt. Denne gangen jobbet vi med å holde riktig posisjon i vannet, sette gode armtak og til slutt ga Kristin feedback til hver enkelt på ting vi kan jobbe med å forbedre. Super økt!!

Så dro vi til Domus for litt mat i magen igjen (viktig å fylle på mellom øktene), tøye og bøye litt og snakke oss gjennom en triatlonkonkurranse fra a-å. Kristin delte sine erfaringer og tips med oss, og fortalte litt om hvordan hun forbereder seg til lange konkurranser.  Så pakket vi baggen og satt snuta mot Sognsvann igjen for helgens siste økt, en ny løpeøkt. Vi startet også denne økten med en del av de samme løpedrillsene som dagen før for å få kroppen i gang. Så løp vi bakkeintervaller! Slak motbakke med 15-30-45sek drag. En kanonøkt for min del, og kjempeartig at alle heiet på hverandre og pushet på for å ta ut det lille ekstra. Sammen blir man bedre!! 🙂 En perfekt avslutning på en veldig bra helg!

Vil rette en stor takk til Kristin for et veldig bra opplegg, for masse godt humør og gode tips og råd! Og takk til klubben som arrangerte og stilte med påfyll etter øktene! Slike samlinger er gull verdt – det er sosialt og gøy, samtidig som er det god trening!

Triathlonsesongen er rett rundt hjørnet

I går satt jeg meg ned med årets konkurranseplaner og kalenderen foran meg. Har fylt opp 2016-sesongen med en god blanding av sykkelritt, triathlon og annet småsnæks. Må jo ha noe å gjøre i sommer også, og noen mål å jobbe mot 😉 Gleder meg til alt sammen, kort som langt! Full konkurranseplanen finner du her.

I mitt hode er det fortsatt er full vinter og leeenge til sesongen starter, men den er jo faktisk rett rundt hjørnet! Det er kun 4 uker igjen til årets første konkurranse, som blir halvmarathon i Holmestrand 9.april. Og det er kun 8 uker igjen til første triathlonkonkurranse!! Kickstarter likesågodt tri-sesongen med en 70.3 på Mallorca 7.mai. Det blir en tøff start, men jeg gleder meg til å få en skikkelig gjennomkjøring der nede for å se hvordan det ligger an med formen! At jeg har sol og varme å se frem i mot hjelper også godt på motivasjonen 🙂

Svømme- og sykkelløypa på Mallorca ser bra ut!

Så nå er det bare å fortsette den gode trenden på trening fremover. Har endelig løsnet på treningsfronten etter en lei periode med influensa, bihulebetennelse og null overskudd. Men nå peker alle piler i riktig retning igjen. Ble ny pers på løpstest i helgen, og all styrketreningen begynner å gi resultater. Har blant annet hatt økning fra 1 til 6 chins fra nyttår og frem til nå. Sterkere armer, rygg og ikke minst skuldre gjør at jeg tåler mange flere meter i bassenget pr. uke enn tidligere. Jippi!!

Løpetur på Bygdø med gode ben. Det kan jeg like!

Cyclocrossen fikk lufte seg i vinterferien og Oslo badet i sol 🙂

Dagen i dag startet med denne økta og godt selskap på Tøyenbadet – livet smiler!

God start på dagen 🙂

Midlertidig ute av drift

2016 startet så bra! Treningsleir på Playitas, god fremgang i bassenget og jeg følte at formen var på vei oppover. Var klar for en tøff O2-blokk med løpefokus, og alle piler pekte i riktig retning. Men så sa det brått stopp. Det passer jo aldri å bli syk, og jeg synes ihvertfall ikke det passet nå!

Hele forrige uke lå jeg i sengen med feber, influensa og tette bihuler. Etter en tur til legen fikk jeg antibiotika og beskjed om å ta det rolig en stund til. Så denne uken har det heller ikke blitt noe trening. Eller, jeg tok noen push-ups på mandag, men måtte jeg sette meg ned i 20 minutter etterpå for å hente meg inn igjen, hehe! Utrolig hvor fort god form forsvinner! Heldigvis vet jeg at den formen kommer tilbake, bare jeg lytter til kroppen og gir den en myk start igjen. Håper å kunne begynne å trene så smått igjen i helgen med noen helt rolige økter. 14 dager uten trening er ikke verdens undergang, selv om det føltes litt sån i forrige uke.

Så det er ingen spennende updates på treningsfronten fra denne kanten. Men hvis noen lurer på hva slags serier og filmer man burde se på Netflix er jeg rette dame for jobben 😉

 

Treningsleir på Playitas

2016 kunne ikke ha startet bedre! Jeg har akkurat kommet hjem fra en ukes treningsleir på Playitas med Oslofjord Triatlon, og hadde det ikke vært for at pliktene kaller her hjemme hadde jeg lett blitt der noen uker til! For når hver dag starter med denne utsikten er det lett å nyte livet 🙂

Vi var 20 stk fra klubben som dro, og makan til blid, positiv og hardjobbende gjeng skal du lete lenge etter! Vi startet hver morgen med en times økt i bassenget, før vi spiste opp halve frokostbuffeten. Så bar det ut på sykkel, løp eller mer svøm. Fikk også testet våtdrakta i havet, som holdt ca. 18 grader. Det er luksus i januar!!

Totalt logget jeg 31,5 timer med trening på en uke, og de fleste av disse timene var sammen med de beste treningsvenninnene ever! Tusen millioner takk Therese og Rebecca, you guys are awesome!! Lenge siden jeg har hatt det så gøy på trening! For selv om vi var seriøse mens vi trente, ble det tid til en del sprell i pausene 😉

TRENING PLAYITAS UKE 1 – 2016
Totalt ant. timer: 31,5
Km på sykkel: 392,5
Km med løpesko: 41,5
Meter svømt: 8950
Bevegelighetstrening og annet sprell: 3,5time

Selv om det aller meste av treningen foregikk helt rolig, ble det et par hardere økter også. Kjørte innlagte bakkedrag på en langtur på sykkel i fjellene, og en tøff løpeøkt med Rebecca som hare. Hun lå 1,5 meter foran hele veien og minte meg på at det kom til å bli enda værre i København, hehe.  Det funket 😉 Fikk også med oss Lighthouse Race (13km) før frokost på fredagen. Jeg kom inn som absolutt sistemann, men skal det være rolig trening, så skal det være rolig 😉 Ikke så lett når det plasseres startnummer på brystet…

Når det går rolig har man tid til en liten fotosession på toppen

Kaffe- og colastopp i Pajara

50 meters utendørsbasseng gjør svømming så mye mer artig!

Playitas er virkelig mekka for triathleter. Alt er lagt til rette for gode og varierte økter med både svømming, sykling og løping rett utenfor døren. Mens vi var der nede var også sølvvinneren fra London OL, Javier Gomez Noya, der og trente. Så også på svømmeøkten til det  italienske landslaget siste dagen. Sier bare en ting – WOW! Å trene ved siden av så flinke atleter er utrolig motiverende og inspirerende!

Tusen takk Oslofjord Triathlon, Therese, Rebecca og Playitas for en fantastisk tur  🙂

/Sissel