Trollveggen Triathlon 2016

Toppen av Trollstigen på vei mot Stabbeskaret. Fantastisk natur! Foto: Trollveggen Triathlon, @stinesnurr

Tenk å svømme i en iskald vestlandsfjord. Tenk å få sykle opp de 11 hårnålssvingene i Trollstigen. Tenk å få «løpe» i ura opp mot Stabbeskaret og gå i mål der majestetiske Trollveggen stuper over 1000 meter rett ned i Rauma. Trollveggen Triathlon byr på 1500 høydemeter rett til værs, omgitt av fantastisk natur på alle kanter. Tenk for en opplevelse!

Jeg har drømt om å delta på Trollveggen Triathlon og sykle opp Trollstigen siden jeg besøkte Romsdalen for første gang i 2013. For makan til fantastisk natur skal du lete lenge etter! Som alltid ble de 200 plassene revet bort ganske fort og jeg slo meg til ro med at konkurransen måtte bli stående på bucket listen en stund til. Men noen ganger har man litt flaks. En venninne fikk to startnummer av Sparebanken Møre – og vipps var jeg påmeldt! Tusen tusen takk Rebecca og Sparebanken Møre 🙂

Vi sjekket inn på Åndalsnes Camping fredag kveld, og slo opp teltet. Fikk hentet startnummer og spist litt. Fra teltet hadde vi utsikt opp mot fjellet vi skulle bestige dagen etter, og jeg hadde sommerfugler i magen når vi krøyp ned i soveposene. Motbakker er nemlig ikke min sterkeste side, men jeg gledet meg til å ta fatt på utfordringen.

Det regnet hunder og katter når vi sjekket inn i T1 lørdag formiddag. Vanntemperaturen var 14 grader. Visstnok ganske varmt i følge arrangøren… Her var det bare å bokstavelig talt hoppe ut av komfortsonen, og ta det hele med et smil! For 14 grader i Isfjorden er kaldt. Jæ…. kaldt!

Svømming – 1200 meter
Det var vannstart, og etter å ha ligget i vannet i ca. 8 min før start, var jeg glad når startskuddet gikk så jeg fikk opp varmen litt. Kom meg greit avgårde i feltet, og glemte etter en stund at det var kaldt. Vi skulle svømme to runder, og ut på andre runde begynte jeg for alvor å kjenne at hender og føtter var veldig kalde. Men det gikk jo greit. Var faktisk nr. 6 av damene (45 totalt) opp av vannet på tiden 26:23 – det er jeg veldig fornøyd med.

På vei mot T1 etter en forfriskende dukkert i Isfjorden.

Sykkel – 34 km, 750 høydemeter
Sykkeltraseen gikk først oppover E136 til Trollveggen Besøkssenter, før vi snudde og satt kursen mot Trollstigen. Denne første delen er forholdsvis flat, men bena mine var tunge som bly. Ble tatt igjen av mange, men prøvde å ikke la meg stresse av det. Det ventet jo en monsterbakke vi skulle opp, så greit å spare bena til det. Jeg fokuserte på å få i meg næring, og da ble bena gradvis bedre. Når jeg nærmet meg Trollstigen var det som å møte en vegg. Hvor går egentlig veien oppover der tenkte jeg?! Bakken er ca. 9km lang, og det går 750 høydemeter rett til værs. Det er elleve hårnålssvinger, hver med en radius på cirka 10 meter. Jeg fant en fin rytme (på letteste gir) og nynnet for meg selv med et stort glis om munnen mens jeg telte svinger. 10 igjen, 9igjen, 8igjen.. Bena samarbeidet endelig og følelsen var god. Passerte tyske bobiler og forfjamsede asiatiske turister som knipset bilder til kameraet gikk varmt. Dette var jo helt rått!! Når jeg kom opp til T2 trodde jeg fortsatt vi hadde et stykke igjen å sykle så jeg bråstoppet boktavelig talt i en funksjonær når jeg måtte hoppe av sykkelen. Sorry kompis, var litt i min egen verden der gitt 😉 Syklet de 34km på 1:37

Løp – 5,7km og nye 750 høydemeter
På med løpesko og den obligatoriske sekken med mat, mobil og ekstra klær. Ut fra T2 bar det rett ut på gjørmete sti og sleip stein oppover lia mot Stabbeskaret. Her blir det ikke mye løping tenkte jeg for meg selv. Den første kilometeren gikk det allikvel an å løpe litt, helt til den første skikkelige motbakken kicket inn. Oh lord som jeg kjente på melkesyra da!! Etter noen kilometer flatet det litt ut så jeg kunne jogge litt igjen før det gikk over i nye motbakker,stein-ur og rask gange mot toppen. Var sliten, men kunne allikvel ikke annet enn å smile fra øre til øre når jeg så meg rundt. Spisse topper på alle kanter og norsk natur på sitt aller aller beste! Fy flate så heldig jeg er som kan boltre meg i så fantastisk natur. Tittet bakover for å se om Rebecca nærmet seg, for ville så gjerne dele opplevelsen og «toppstøtet» med henne, men så henne ikke. Fikk heiarop fra de som allerede hadde kommet i mål og var på vei nedover igjen. Det hjalp på en sliten kropp, og plutselig så jeg mål der oppe i ura 🙂 De siste 500 meterne gikk jeg på autopilot og endelig kunne jeg strekke armene over hodet. Men vent litt. Neida, jeg var jo ikke i mål! Og bak meg kom det ei annen dame i høy fart!! Jeg mobiliserte det jeg hadde i en liten spurt, og klarte å karre meg over «målstreken» 1 sekund før henne. Det er alltid krefter igjen til en liten spurt 😉 «Løpe»-tiden ble 1:21, og jeg ble med det nr. 19 av de 45 damene som fullførte. Sluttiden ble 3:29.

Det er alltid krefter igjen til en liten spurt 😉 Foto: Trollveggen Triathlon/Norsk Fjellfestival

I mål ventet hjemmelagde boller og iskald Cola. Herregud så gode de bollene var!!! Og 6 små minutter etter kom Rebecca i mål. Jeg visste hun ikke kunne være langt bak, og det var hun ikke heller! Så kjære deg Rebecca: Tusen takk for at du fikset startnummer, og tusen takk for at synes det er like gøy som meg å utfordre komfortsonen og slite litt i motbakke 🙂 Neste år vedder jeg på at du slår meg! Det var en stor mestringsfølelse å komme i mål, og mer spektakulær målgang skal du lete lenge etter! For noen meter bak målstreken stuper Trollveggen loddrett utfor. Det fikk ihvertfall frem suget i magen hos meg der jeg nervøst prøvde å titte over kanten, hehe!

Hold på hatten! Vi klarte det – Trollveggen Triathlon 2016

Lysten på Norseman har ikke blitt noe mindre etter dette, så kommer nok til å legge inn ett lodd igjen til høsten. Det blir da 4.gang jeg søker, så får krysse fingre og kalde tær for at jeg får en plass denne gangen 😉 Og jeg kommer nok til å delta på Trollveggen Triathlon igjen også, for dette var sinnsykt artig og ganske vondt. Just the way I like it 😉